Den indre kritikeren – en gammel strategi for å høre til

Del 2 i serien om den indre kritikeren

Mange blir bekymret når den indre kritikeren plutselig blir sterkere.Når tankene blir mer påtrengende, tvilen større og kravene hardere – gjerne akkurat i perioder der noe er i ferd med å endre seg.

«Jeg trodde jeg var kommet lenger.»

«Hvorfor er dette tilbake nå?»

«Betyr det at jeg gjør noe feil?»

Ofte er det motsatt som er tilfelle.

Endring aktiverer det som en gang var nødvendig

Når vi beveger oss i retning av noe nytt – en ny rolle, et valg, en grense, et tydeligere uttrykk for hvem vi er - forlater vi det kjente.

Og det kjente har én viktig kvalitet: det har vært trygt nok.

I et IoPT-perspektiv forstår vi dette som at indre deler aktiveres når det skjer et skifte i det indre eller ytre landskapet. Spesielt de delene som tidligere hadde ansvar for å sikre tilknytning og forutsigbarhet.

Den indre kritikeren er ofte en av dem.

Ikke fordi den er imot utvikling, men fordi den er programmert til å reagere på risiko – basert på erfaringer fra en tid der risiko faktisk kunne få alvorlige konsekvenser.

Når fortid og nåtid blandes

Den indre kritikeren reagerer ikke nødvendigvis på situasjonen slik den er i dag.Den reagerer på det situasjonen ligner på.

Kroppen og nervesystemet husker. Deler av psyken husker.

Og når noe i nåtiden vekker minner om tidligere tap av tilknytning, kritikk, avvisning eller utrygghet, kan den indre kritikeren gå i beredskap.

Da kan den bli strengere.

Mer krevende.

Mer kontrollerende.

Ikke for å straffe – men for å forhindre at noe vondt skal skje igjen.

«Ikke gå dit» – kritikk som varselsystem

For mange fungerer den indre kritikeren som et slags indre varslingssystem.

Når du:

✧ vurderer å sette en grense

✧ tar mer plass

✧ velger noe som er riktig for deg, men uvant

✧ beveger deg bort fra gamle mønstre

… kan kritikken øke i styrke.

«Dette er farlig.»

«Du risikerer for mye.»

«Du burde holde deg der du er.»

I IoPT forstår vi dette som barnedeler som fortsatt lever i en virkelighet der tilknytning var viktigere enn autonomi.

For barnet var det sant.

For den voksne er det ofte ikke lenger det.

Et viktig skille: styrke betyr ikke sannhet

Når den indre kritikeren blir mer intens, kan vi lett tro at den har rett. At den ser noe vi ikke ser.

Men intensitet er ikke det samme som sannhet.

Ofte er styrken et tegn på at noe er i ferd med å endre seg – og at gamle strategier forsøker å gjøre jobben sin, selv om forutsetningene er nye.

Dette er et avgjørende skille i arbeidet med indre kritikk:

Å kunne legge merke til stemmen, uten automatisk å adlyde den.

IoPT-arbeid: å bringe tid inn i systemet

I IoPT jobber vi med å hjelpe psyken til å skille mellom da og nå.

Ikke ved å overbevise eller presse, men ved å skape kontakt:

✧ Kontakt med de de traumatiserte delene i oss som er redde.

✧ Kontakt med kroppen som husker mer enn vi tror.

✧ Kontakt med de sunne delene i oss.

Når deler som har vært frosset i tidligere erfaringer får oppleve at det finnes en sunn og voksen del her og nå – med ressurser, valgmuligheter og støtte – kan noe gradvis falle til ro.

Ikke fordi delen forsvinner, men fordi den ikke lenger må stå alene.

Et annet blikk på motstand

Motstand er ofte ikke et tegn på at du er på feil vei.Det er ofte et tegn på at noe gammelt blir berørt.

Når den indre kritikeren blir sterkere i endring, kan det være et signal om at du nærmer deg noe viktig – noe som en gang var for risikabelt å leve ut, men som nå er mulig.

Avslutning

Den indre kritikeren trenger ikke overvinnes.Den trenger å bli forstått i sammenheng.

Når vi ser den som en del med en historie, kan vi begynne å møte oss selv med mer presisjon og mindre hardhet.

I neste del ser vi nærmere på hva som skjer når vi begynner å møte den indre kritikeren med kontakt i stedet for kontroll – og hvordan dette kan åpne for mer indre ro.

@Bianca Rønsen