Den indre kritikeren – en beskyttelse som har blitt for trang

Del 1 i en bloggserie

Dette blogginnlegget er del av en serie om den indre kritikeren – en indre stemme mange lever med, ofte uten helt å forstå hvor den kommer fra eller hvorfor den blir så sterk.

I denne serien utforsker jeg hvordan selvkritikk kan forstås som en beskyttelsesstrategi, hvordan den henger sammen med tidlige erfaringer, og hva som kan bli mulig når vi møter oss selv med mer nysgjerrighet og mindre kamp.

Mange av oss lever med en indre stemme som kommenterer, korrigerer og vurderer oss fortløpende.Den kan være streng, tvilende eller krevende. Ofte omtaler vi den som den indre kritikeren – og for mange oppleves den som noe som står i veien for ro, trygghet og utvikling.

Det er lett å tenke at denne stemmen er et problem.Noe vi må bli kvitt for å få det bedre. Men ofte starter vi da på feil sted.

Den indre kritikeren oppstår ikke tilfeldig

Den indre kritikeren utvikler seg sjelden fordi noe er galt med oss.Tvert imot oppstår den ofte tidlig i livet – i situasjoner der det var viktig å tilpasse seg, forstå andres forventninger eller unngå å gjøre feil.

For mange ble selvkritikk en måte å holde seg trygg på.

• Vi lærte å være flinke.

• Vi lærte å ikke ta for stor plass.

• Vi lærte å lese stemninger.

• Vi lærte å justere oss selv.

Alt dette kan ha vært nødvendig en gang.Nødvendig for å bevare den tilknytningen som er avgjørende for vår overlevelse.

For uten tilknytning til dem som gir oss mat, stell, tak over hodet – og ikke minst en form for kjærlighet – kan vi som nyfødte og små barn rett og slett ikke overleve.

Sett i dette lyset er ikke den indre kritikeren ond.Den er heller ikke dum.

Den er en strategi – formet i en tid der den faktisk kunne beskytte oss.

I et IoPT-perspektiv forstår vi ikke den indre kritikeren som et trekk ved personligheten, men som en del av psyken.

En del som oppsto i møte med konkrete erfaringer – ofte tidlig i livet – og som tok på seg en bestemt oppgave: å sikre tilknytning, forutsigbarhet og overlevelse.

Denne delen bærer ofte med seg erfaringer, følelser og kroppslige minner fra en tid der vi ikke hadde språk, oversikt eller valgmuligheter. Den vet hvordan det var – men ikke nødvendigvis hvordan det er nå.

Derfor reagerer den ikke på dagens situasjon alene, men på det som en gang var avgjørende.

Når beskyttelse blir en begrensning

Utfordringen oppstår når denne strategien fortsetter å styre oss i voksenlivet.

Den indre kritikeren har ofte blitt stående på et tidligere stadium i livet. Den har ikke nødvendigvis fått med seg at livet har endret seg – at vi i dag har flere valg, mer handlingsrom og større kapasitet enn før.

Likevel blir den ofte aktiv nettopp når vi står overfor noe som betyr noe:

– når vi vurderer å sette en grense

– når vi vil ta et valg

– når vi ønsker å være mer oss selv

– eller når vi beveger oss utenfor komfortsonen

Da kan stemmen bli tydeligere:

«Dette er ikke trygt.»

«Du burde klare mer.»

«Tenk om du tar feil.»

Og fordi stemmen er kjent, kan vi komme til å ta den for sannhet.

I IoPT snakker vi ofte om avspaltete deler (barnedeler) – deler av oss som fortsatt er på alderen da traumet skjedde. Disse delene er fortsatt organisert rundt barnets behov og avhengighet. Den indre kritikeren er ofte nært knyttet til slike barnedeler.

Det kan være deler som lærte:

– at kjærlighet måtte fortjenes

– at feil kunne få konsekvenser

– at egne behov måtte tones ned

– at det var tryggest å tilpasse seg

Disse delene er dypt lojale. De forsøker ikke å ødelegge – de forsøker å sikre at vi ikke mister tilknytning, verdi eller plass.

Problemet er ikke lojaliteten. Problemet oppstår når disse delene fortsatt får styre et liv som nå leves av en voksen.

Komfortsonen trenger voktere

Komfortsonen handler ikke bare om ytre rammer. Den handler også om indre trygghet.

Selv når noe ikke fungerer optimalt, kan det kjente føles tryggere enn det ukjente.

Den indre kritikeren fungerer ofte som en vokter av denne sonen. Ikke fordi den ønsker å holde oss tilbake, men fordi den forsøker å forhindre smerte, tap eller avvisning – basert på tidligere erfaringer.

Derfor kan dette være et viktig perspektiv:

Når den indre kritikeren blir sterkere, kan det være et tegn på at noe i deg er i bevegelse. At noe er viktig.

Når vi i voksen alder beveger oss mot mer autonomi – tydeligere grenser, egne valg, større selvansvar – kan den indre kritikeren bli særlig aktiv.

Ikke fordi noe er galt, men fordi autonomi en gang kunne true tilknytningen.

For barn er autonomi risikabelt. For voksne er den nødvendig.

Den indre kritikeren har ofte ikke fått med seg denne forskjellen.

Et annet utgangspunkt

I IoPT handler endring ikke om å kontrollere eller korrigere indre deler, men om å komme i kontakt med dem.

Når vi møter den indre kritikeren som en del med en historie – i stedet for som en fiende – kan noe begynne å roe seg. Ikke fordi delen forsvinner, men fordi den ikke lenger trenger å rope for å bli hørt.

Gradvis kan den voksne delen i oss ta mer plass. Ikke ved å overstyre, men ved å være til stede, regulert og ansvarlig.

Det er her autonomi kan vokse – ikke som kamp, men som kontakt.

Å forstå den indre kritikeren handler ikke om å skjerpe seg eller presse seg videre.Det handler om å møte indre deler som fortsatt lever etter gamle kart.

Når vi gir dem oppmerksomhet, kontakt og realitetsorientering, kan ansvaret gradvis flyttes tilbake dit det hører hjemme: hos den voksne.

Ikke fordi alt blir enkelt.Men fordi det blir mer integrert – og mer i tråd med hvem du faktisk er i dag.

I neste del ser vi nærmere på hvorfor den indre kritikeren ofte blir sterkere nettopp i overgangsfaser og endring.

Du er velkommen til å ta kontakt dersom du er nysgjerrig på om dette kan være riktig for deg. Noen ganger er det første steget nettopp å ikke gå veien alene.

Send meg en e-post: info@biancaronsen.com