Er komfortsonen bra for oss?

I min hverdag som terapeut møter jeg mange mennesker som opplever å stå fast. De ønsker endring, men vet ikke hvordan de skal komme videre – verken i seg selv eller i situasjonen de står i. Det jeg ofte observerer, også hos meg selv, er at det ikke er mangel på vilje som stopper oss, men indre frykt, tvil og bekymringer. De kan gjøre det vanskelig å velge en ny vei – kanskje vår egen vei.

Rolleforventninger og for høye krav

Mange av oss lever med sterke rolleforventninger, både i familien og i samfunnet. Ofte er det våre egne indre krav som blir det største hinderet. Vi finner gode grunner til å la være: til ikke å gjøre noe nytt, ikke prøve noe annet enn det vi allerede kjenner. Det kjente oppleves tryggere – selv når det ikke lenger fungerer.

“If you always do what you’ve always done, you will always get what you’ve always got.”

Einstein skal ha sagt dette, og uavhengig av hvem som faktisk formulerte det, rommer setningen en viktig sannhet. Ingen oppfinnelser, ingen utvikling, ingen endring hadde vært mulig dersom mennesker lot seg stoppe av tvil og frykt. Forskjellen mellom dem som lykkes og dem som blir stående, er ofte at de første faktisk prøver. Og de prøver igjen – også etter å ha feilet.

Komfortsonen – og den indre kritikeren

Så lenge vi holder oss innenfor komfortsonen, der livet er kjent og forutsigbart, skjer det sjelden store endringer. Komfortsonen er ikke nødvendigvis god for oss – men den føles trygg. Og nettopp derfor blir den ofte voktet.

Her kommer den indre kritikeren inn. Den kommenterer, advarer og stiller spørsmål:«Er dette egentlig lurt?»«Hva om du feiler?»«Hvem tror du at du er?»

Den indre kritikeren er sjelden ondsinnet. Ofte forsøker den å beskytte oss mot smerte, avvisning eller tap. Problemet er at den bruker gamle strategier. Strategier som en gang var nødvendige, men som i dag kan hindre utvikling.

Når vi vurderer å gjøre noe nytt – ta et valg, sette en grense, gå i en ny retning – vil kritikeren ofte bli høyere. Den kan få oss til å tvile på oss selv, utsette beslutninger eller bli stående i det kjente, selv når det koster.

Å kjenne frykt og tvil betyr derfor ikke at du gjør noe feil. Tvert imot kan det være et tegn på at du er i ferd med å bevege deg utenfor komfortsonen. Kroppen og sinnet reagerer, fordi noe nytt er i ferd med å skje. En ny vei føles sjelden trygg i starten – men det betyr ikke at den er feil.

Barndommens betydning

Årsakene til at vi forblir i komfortsonen er mange. For noen handler det om erfaringer fra barndommen. Kanskje ble du ikke støttet i å utvikle sunn autonomi. Kanskje var foreldrene overbeskyttende, eller kanskje tok de avgjørelser på dine vegne – om valg av utdanning, jobb eller partner.

Selv når dette ikke ble sagt direkte, kan det ha ligget implisitte forventninger om hvordan livet ditt «burde» se ut. Som barn er vi svært mottakelige for slike signaler. Vi gjør det vi kan for å gjøre foreldrene våre fornøyde, fordi det gir oss trygghet og øker sjansen for at våre behov blir møtt. Det er et overlevelsesinstinkt.

Hos mange fortsetter dette mønsteret inn i voksenlivet. Et vedvarende behov for bekreftelse, for å være «god nok», kan styre valg også lenge etter at vi faktisk er selvstendige.

Den indre kritikeren – en barnedel som prøver å beskytte

Når vi snakker om den indre kritikeren, er det viktig å forstå at den ikke er hvem vi er. Den er en del av oss. Ofte en barnedel som en gang lærte at det var tryggere å tilpasse seg, være flink, ikke ta for stor plass eller ikke gjøre feil.

Denne delen utviklet seg i en tid der vi var avhengige av voksne rundt oss. Å bli korrigert, tilpasse seg forventninger eller holde tilbake egne behov kunne være en måte å sikre tilhørighet og trygghet på. Kritikken var ikke ment å skade – den var ment å beskytte.

Problemet oppstår når denne barnedelen fortsatt styrer oss i voksenlivet. Den har ikke fått med seg at vi nå har flere valg, mer handlingsrom og større kapasitet til å ta vare på oss selv. Når vi står overfor noe nytt eller utfordrende, kan den indre kritikeren tre frem med gamle budskap – og holde oss fast i komfortsonen.

Som voksne trenger vi ikke lenger leve etter disse indre reglene. Men for å kunne gi slipp på dem, må vi først forstå hvor de kommer fra. Når vi møter den indre kritikeren med nysgjerrighet og forståelse i stedet for kamp, kan vi begynne å skille mellom hvem vi var – og hvem vi er nå.

En voksen hånd holder varsomt en barnehånd, et symbol på trygghet og tillit.

Nøkkelen: tillit til deg selv

Etter hvert som vi går denne veien, kan tilliten til oss selv som voksne bygges opp. I terapi, og også gjennom sunne relasjoner utenfor terapirommet, er det mulig å gjenopprette kontakten med egne behov.

Vi lærer at det er vårt ansvar å møte oss selv: å sette grenser, ta valg og i større grad sette oss selv først i eget liv. Ikke på bekostning av andre – men i respekt for oss selv.

Jeg hørte nylig en setning som traff meg godt:

You are the only person you have to be with 100% of your life.

Better have a good relationship with yourself.

Dersom du kjenner deg igjen i noe av dette, er du ikke alene. Mange av oss bærer med oss indre mønstre som en gang var nødvendige, men som i voksenlivet kan oppleves begrensende. Det er mulig å forstå dem, møte dem med nysgjerrighet – og gradvis skape mer rom for egne valg.

I terapi arbeider jeg med å utforske disse sammenhengene i et trygt tempo. Målet er ikke å «fikse» deg, men å styrke kontakten med deg selv, slik at du kan stå stødigere i eget liv og ta valg som faktisk er dine.

Du er velkommen til å ta kontakt dersom du er nysgjerrig på om dette kan være riktig for deg. Noen ganger er det første steget nettopp å ikke gå veien alene.

Send meg en e-post: info@biancaronsen.com

Posted by Bianca Rønsen, 1